Det er vel kanskje slikt man kaller skjebnens ironi, eller poetic justice for dem som foretrekker engelsk.
En ting er om fyren bare hadde trodd han hadde rømt litt lengre enn den norske lovens lange arm rekker, men han har brutt andre lands lover også. Da nytter det ikke å plutselig ønske seg hjem til Norge fordi straffeutmåling og soningsforhold passer ham bedre. Hadde han klart å holde lovene i landet hvor han søkte beskyttelse hadde det nok vært enklere å oppfylle ønsket om rask retur, men nå må han nok finne seg det tar litt tid å behandle søknaden om å sone dommen han får i et annet land. Det er selvsagt ikke umulig, men noen brev fram og tilbake mellom to lands byråkrater må han nok regne at det går med for å oppfylle ønsket.
Forbrytere på flukt fra loven klarer jeg ikke å mønstre noen sympati for. Den sparer jeg til dem som gjør opp sitt regnskap og forsøker å holde seg på matta etterpå.